De tre mest sentrale var Klemens av Roma, Ignatius av Antiokia og Polykarp av Smyrna. Disse arbeidet som menighetsforstandere og misjonærer. Og de skrev brev, både til enkeltpersoner, menigheter og hverandre. Og det er disse brevene som er våre fremste kilder til deres liv og virksomhet.
Polykarp av Smyrna:
Polykarp av Smyrna er en av de Apostoliske Fedre. Han ble kjent gjennom sin rolle som menighetsforstander i Smyrna, som var en viktig gresk-romersk by. Men Polykarp er også regnet som en av de første martyrer. Dette har gjort ham til et eksempel på lydighet inntil døden for Jesu skyld.
Polykarp var også en disippel av Apostelen Johannes. En annen kjent kristen forfatter fra det andre århundre, Ireneus av Lyon, skriver om at han som ung mann hørte Polykarp forteller om sine opplevelser med Johannes.
Kun ett av Polykarps brever er bevart, et brev han skrev til menigheten i Filippi rundt år 120. Her får vi imidlertid et innblikk, både i Polykarps egen tenkning, og de forholdene i menigheten han adresserte. Polykarp er opptatt av at de kristne skal holde Jesu bud og leve gudfryktig. Han advarer mot grådighet, men også mot de som mener at Jesus ikke var et virkelig menneske.
Polykarp og de andre apostoliske fedrene var viktige bindeledd mellom apostlene og generasjonene som kommer etter dem. Skriftene som er bevart etter dem gir verdifull innsikt og tjener i dag både til lærdom og inspirasjon for oss.
Ifølge nedtegnede beretninger led Polykarp martyrdøden rundt år 156. Polykarp nektet å ofre til keiserens lykke, siden dette ifølge kristen tro var avgudsdyrkelse. Romerne så på det som et uttrykk for illojalitet, og derfor måtte Polykarp straffes.
Polykarps martyrium
Historien om Polykarps død, slik den er nedtegnet, inneholder en del elementer som nok er lite troverdige. Men historien om hans standhaftighet og tro i møte med trusler fra de romerske myndighetene er reelle nok. De tjener dessuten som viktige eksempler.
Basert på skrifter om andre kristne fra samme periode, og også vitnesbyrd fra romerske øyenvitner til henrettelser av kristne, er det åpenbart at de kristnes respons på forfølgelsen gjorde sterkt inntrykk på de som bevitnet det.
Midt i det at de ble pint og drept på grunn av sin tro, var de levende vitnesbyrd om en urokkelig tro, hvile, glede og takknemlighet. Alle som så det måtte spørre seg selv, hva er det disse menneskene har fått i seg, som gir dem en slik styrke, til tross for det de utsettes for?
På den måten ble de kristne selv levende forbilder, som spredte evangeliets budskap videre, også gjennom sin martyrdød.
Les Polykarps brev til Filipperne her.
Se filmen om Polykarp her.