I Hebreerbrevet kapittel 13 forklarer apostelen at i den gamle pakt ble offerdyrenes blod båret inn i helligdommen av ypperstepresten til soning for synd, men kroppene deres ble oppbrent utenfor leiren, v. 11, til tross for at offerdyrene skulle være uten lyte (uten feil). Se for eks. 2. Mosebok 29. Så skriver han videre: » Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!» V. 12-13. Det er denne formaningen Karl Pedersen tar fram i denne sangen, utgitt i 1932, og som synges til en svensk folkemelodi.
I leiren blir du helliget, utenfor leiren får du del i helliggjørelse
Gå ut ifra leiren, gå ut til ham som vandret der ute alene! Han fryktet ei folkenes hån, deres skam.
I Hebreerbrevet oppfordrer apostelen de troende til å gå utenfor leiren og bære Jesu vanære, og viser til den blivende stad som enda ikke har kommet (Heb. 13, 14). Det er mange slags meninger om hva «leiren» betyr. Man kan kanskje mene at det er verden. Men i historien om Israels vandring ut av Egypt, som vi finner Det gamle testamentet, er det tydelig at leiren var der hvor Guds folk oppholdt seg. De var blitt reddet ut av Egypts mørke, men deres forhold til Gud var allikevel slik at Han ikke hadde behag i de fleste av dem.
Slik er det også i vår tid mange kristne som gjerne vil bli helliget ved Jesu blod, han som led for dem utenfor porten. Men selv vil de helst bli i «leiren», sammen med sine frender, og nyte et godt navn og anseelse der i leiren. De er opptatt av å være medlem av deres trossamfunn, deres kirke, og av å være gode utøvere av deres religion. Det er ikke så attråverdig å følge Jesus, bort fra slik menneskelig religiøsitet, der han ble ført, utenfor leiren, i vanære, under hån og forakt, og til å bli korsfestet. Men det er jo akkurat der, utenfor leiren, at vi finner hans fotspor, at vi kan korsfestes med ham, at vi kan henge ved troens nagler på korset og vitne som Paulus: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Galaterne 2, 20.
Dette er foraktet av mange – det er jo så mye mere behagelig å bare bli helliget ved Jesu blod, uten å lengte etter personlig helliggjørelse, å bli rettferdiggjort uten å lengte etter personlig rettferdighet, gjennom lidelser i sitt eget kjød, ved den kraft som er i korset. «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» 1 Korinterne 1, 18.
Men dette er jo veien som Jesus banet for oss, gjennom sitt kjød. Hebreerne 10, 20. Og han innbyr oss til å komme ut til ham, til å følge ham på denne nye og levende vei, som fører like til helligdommen, til et liv i samfunn med den allmektige Gud. Vi er kalt til å by våre lemmer fram til tjeneste for rettferdigheten – det fører til helliggjørelse. Romerne 6, 19.
Jesus har innvidd denne veien, ved hans kraft og nåde er dette blitt mulig for deg og for meg. Han utkjempet en veldig kamp idet Gud fordømte all synd i det kjødet han hadde påtatt seg, siden Gud hadde sendt ham i syndig kjøds lignelse. Romerne 8, 3.
Jesu kamp i sitt kjøds dager, for å bane denne veien, for å fri oss fra døden
I sangen skriver Karl Pedersen: Som løven av Juda, og som det Guds lam, han persekar trådte alene. Her refererer han til Es. 63, 1-3, en profeti om Messias: «Hvem er han som kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra, så prektig i sin kledning der han skrider fram i sin store kraft? – Det er jeg, jeg som taler rettferdighet, som er mektig til å frelse. Hvorfor er din kledning så rød, lik klærne til han som tråkker vinpressen? Persekaret har jeg tråkket, jeg alene, og av folkene var det ingen med meg. Så tråkket jeg på dem i min vrede og trampet dem i stykker i min harme. Da sprutet deres blod på mine klær, og hele min kledning fikk jeg tilsølt.»
Edom er et bilde på kjødet, det menneskelige kjød hvor det bor intet godt. Helt alene sto Jesus trofast i denne kampen, hele sitt liv. Til og med hans nærmeste disipler forsto ikke hva som skjedde der i hans persekar; det ble bare åpenbart for dem senere, når de fikk den Hellige Ånd.
Sangen sier videre: Der utenfor leiren der sto et slag; der knuste han Satanas’ hode. Og mørket det flyktet for høylyse dag; der kjempet han ut til han vant denne sak: Der skiltes det onde og gode.
Helt fra synden kom inn i verden ved Adams og Evas ulydighet, har mennesket vært slave av synden. Det hviler en forbannelse over hele menneskeheten; de kunne ikke lenger leve i et fortrolig samfunn med sin Skaper. Men Gud lovte forut at dette skulle ta slutt. Han sa til slangen, Satan: «Fiendskap setter jeg mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.» 1. Mosebok 3, 15.
I det kjødet hvor det bor intet godt, som stengte adgangen til Guds nærvær, der ble absolutt all synd fordømt under Jesu jordeliv. Og like før han skulle bli korsfestet på Golgata sa han til sine disipler: «Denne verdens fyrste kommer, og han har ikke noe i meg.» Johannes 14, 30. All synden i kjødet var blitt fordømt og dødet, alt var fullendt, så når Satan fikk opphisset jødene til å korsfeste Jesus, gjorde han egentlig sin aller største tabbe.
Døden var kommet inn i verden på grunn av synden, men siden absolutt alt var blitt fordømt i Jesu kjød, kunne ikke døden holde ham igjen: «Gud reiste ham opp igjen, idet han løste dødens veer; for det var umulig for døden å holde ham fast.» Apostlenes gjerninger 2, 24.
Ikke bare ble han selv utfridd fra døden – nei, han åpnet en vei for oss, han gjorde det mulig for oss også å leve i hans oppstandelses kraft. «Da nå barna har del i kjøtt og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og fri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid.» Hebreerbrevet 2, 14-15.
Ved korset får du bukt med alt hykleri og med døde gjerninger
Der utenfor åpnes ditt indre blikk for alt hva som finnes i leiren av hovmod og falskhet, av smiger og nikk, av strid og partier, av former og skikk. På korset med ham får du seiren.
Man kan leve et helt liv som kristen «i leiren» – gå på gudstjenester og møter, gi penger, tid og krefter til «Guds sak», men allikevel være full av hovmod, falskhet og hykleri av diverse art. Man holder på former og skikker og regner med at det er «korrekt kristendom». Man smigrer litt her og der for å bli anerkjent og ha et godt navn blant felles kristne. Men begynner du å følge Jesus på den nye og levende vei gjennom kjødet, der utenfor leiren, langt fra de andres bedømming av ditt liv, da har også Gud mye å fordømme i ditt kjød. Da får du øye på mange ting som bor i din natur og som du må erkjenne er hykleri, falskhet, eller også «døde gjerninger», som apostelen sier vi skal omvende oss fra i Hebreerbrevet 6, 1.
Døde gjerninger er gode gjerninger en gjør for å tekkes Gud, men når en samtidig tar ære av det selv, bringer det ikke helliggjørelse. Gjerningene forblir døde. Vi ser at alt det de strevde med under loven, gav dem ingen helliggjørelse. I Matteus 23 tar Jesus kraftig fatt i fariseerne, som roste seg av det de gjorde, og søkte menneskers vitnesbyrd. De levde ikke for Gud. Det var ingen indre ofring, det var ingen død på korset over alt dette stoffet som bor i den menneskelige natur.
Når du er korsfestet med Jesus, virker korsets død over alt dette, etter hvert som det blir åpenbart for ditt indre blikk. Du som vil gjøre det gode oppdager rett som det er at det onde ligger deg for hånden. Romerne 7, 21. Dette stoffet hater du, og du gleder deg over at Gud vil fordømme det i kjødet. Dette bringer lidelser, men et herlig resultat: du blir ferdig med synden. 1. Peter 4, 1. Det er et seirende liv!
Et alter hvor vi får næring for vårt åndelige liv
Karl Pedersen siterer videre noe som står like før versene om å gå ut til Jesus utenfor leiren: «La dere ikke føre på avveier ved mange slags forskjellige og fremmede lærdommer. For det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved mat, som ikke har vært til noen nytte for dem som har gitt seg av med det. Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av, de som tjener ved teltet.» Hebreerbrevet 13, 9-10.
Der utenfor alteret er av jord for den som får smake vanæren. Av dette vi eter livgivende ord. Ha takk, kjære Gud, for det veldekte bord. Du tilkommer makten og æren.
I den gamle pakt var det det en offertjeneste i den ytre delen av tempelet eller tabernaklet, en tjeneste for folket, for å holde alt det praktiske i orden (Esekiel 44, 11). Men blodet fra disse offer ble ikke ført inn i helligdommen (3. Mosebok 6, 23). Sadoks sønner, derimot, som ikke hadde forvillet seg bort fra Gud, kunne gå inn i helligdommen for å tjene for Gud (Esekiel 44, 15-16). For slike betyr ikke andre menneskers vitnesbyrd noe.
En kan ikke leve i den nye pakt og ville tekkes mennesker. Følger vi Jesus i hans fotspor kommer vi til denne indre tjenesten for Guds åsyn. Der har vi et alter hvor vi kan bli renset fra vår egen «smak», alt dette menneskelige som bare vil bli sett og anerkjent av andre mennesker. Jesus er Veien, Sannheten og Livet, og han skal veilede oss til all sannhet. Når vi da vandrer i lyset, likesom han er i lyset, renser hans blod oss fra all synd. 1. Johannes brev 1, 7.
Dette er et alter hvor vi får næring, slik Jesus sa det til sine disipler: «Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv. Og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke. Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham.» Johannes evangelium 6, 54-56.
Vi går til grunne med ham og levendegjøres med ham. Dette alter er inni oss, og vi har rett til å ete av det, for jo mer vi eter, desto mere levendegjøres vi etter ånden og desto mere fortæres og dødes vi etter kjødet. For man må være død med ham for å kunne leve med ham.
Gå ut ifra leiren! Ta korset opp! Frykt ikke for det du skal lide! La Gud få din ånd og korsfest så din kropp! Alt krav ifra kjødet fra nå av er stopp. Frykt ikke, han står ved din side.
Hele sangen avsluttes med en sterk formaning til å følge Jesus på den nye og levende vei, til å være korsfestet med ham. Der utenfor leiren, langt fra menneskers oppmerksomhet, kan vi la korset virke i vårt indre og komme til et herlig, seirende liv i samfunn med den Allmektige Gud. Det er den store frelsen Jesus tilveiebrakte.
_____
