Begynnelsen på disippellivet
Disippellivet begynner med fattigdom i ånden. Jesus sa det slik: «Slik kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier.» Luk. 14, 33. «Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det.» Luk. 9, 23-24. Ingen kan bli Jesu disippel uten å erklære seg selv konkurs, uten å skrive under personlig på den beskrivelsen Paulus gir av mennesket i Rom. 3, 11-18: «Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. … Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. … Freds vei kjenner de ikke. Gudsfrykt er det ikke for deres øyne.»
I 1905 arbeidet Johan O. Smith med sin bror Aksel for å bringe ham til dette punktet. I et brev skriver han: «Spørsmålet er om du er kommet helt til kort. Om du har lagt alt på hans alter og venter på hans ild. Om du er leire og han pottemaker: Om han får danne deg, som han vil. Du kan ikke greie å leve som en kristen, det vil bare være hykleri å forsøke. Du kan aldri bli ren og from og god. Du er svart som sot og råtten helt igjennom. Alle dine beste gjerninger er som et besmittet klesplagg. Underskriver du alt dette? Ja, svelg disse piller og la dem virke dødsdommen i deg og legg hånd på din munn og forsøk aldri å svare.»
En disippel er «fattig»
Disippelen er rett og slett «fattig» (Luk. 6, 20). Han kan ikke påberope seg eller trøste seg til egen åndelig kraft, erfaring eller innsikt. Han har oppgitt alt sammen, også «seg selv» og har derved mistet alt som kunne ha gjort ham rik. Og det er til slike disipler Jesus sier: «Salig er dere, for himlenes rike er deres!» Midt i sin fattigdom eier de himlenes rike. Skatten er skjult, men de har allerede mottatt den, i korsets fullstendige fattigdom.
Disippellivet varer ved i den samme fattigdom i ånden. Det er ikke et begynnelsesstadium man kommer over – nei, da er faren stor for at man begynner å tenke slik som engelen i Laodikea: «Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød.» Åp. 3, 17. Sannheten var, sier verset videre, at han var ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Det var ikke et problem i og for seg, problemet var han ikke visste det! Hadde han hatt kunnskap om sin fattigdom midt i nådens herlighet ville han ha benyttet nåden for å vinne rettferdighetens herlighet, som overgår nådens herlighet like langt som det man erverver seg overgår det man låner.
Slik som vi mottok Kristus Jesus, slik skal vi også vandre i ham. Når vi fortsetter å være fattige i ånden, da blir vi skrøpelige, og da kan vi vedvarende være delaktige i oppstandelseskraften. Når Jesus er veien, da går det ikke an å sett seg på en stol på denne veien, vel tilfreds med det vi har fått. Da er vi ikke lenger fattig i ånden; da er vi hovmodige og har begynt å tenke at vi er rike og har ingen nød.
Merk vel at det her er snakk om å være fattig i ånden, i sin egen ånd; ikke fattig på Guds ånd! I ens egne øyne er man vedvarende fattig på det som rett og godt er i Guds øyne: fattig på rettferdighet, sannhet, kjærlighet, renhet, barmhjertighet osv. Man er i sannhet en Jesu disippel, han som sa om seg selv: «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. Etter det jeg hører, dømmer jeg, og min dom er rettferdig. For jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» Joh. 5, 30.
Himlenes rike tilhører slike sjeler!
_____
Referanser
Johan Oscar Smith. Utdrag av bibeltime avholdt i Kristiania 28. desember 1921. Sk. Sk. 12/1922
Elias Aslaksen. Bibeltimer over Matteus’ evangelium. Utgitt som føljetong i Skjulte Skatter mellom 1936 og 1941
Johan O. Smith. Ussel, ynkelig, fattig, blind og naken. Sk. Sk. 1/1916
Dietrich Bonhoeffer, Etterfølgelse
