Elias Aslaksen kan kanskje best beskrives som en «Åndelig kjempe», og en Herrens tjener av høy rang. Som en ung mann ble han grepet av Gud og av en levende tro på et seirende liv. Han ga avkall på en lovende karriere som offiser i Marinen for å vie hele livet sitt til å tjene Jesus, sin Herre og Mester. Han valgte å leve i veldig enkle kår og ble en av det 20. århundres største arbeidere i Herrens vingård, og et lysende forbilde i å leve i tro på den allmektige Gud og Hans forvandlende kraft.
Aslaksens liv og tjeneste minner sterkt om det Paulus sier om seg selv: «Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle – det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.» 1. Kor. 15, 10. Det er som om Paulus retter sitt eget utsagn: han hadde virkelig arbeidet mer enn de alle, men det var virkelig kun den Guds nåde som var med ham, som hadde arbeidet, både i ham selv og gjennom hans tjeneste.
Måten å ta det på avgjør din lykke eller ulykke
Denne sangen er et sterkt personlig vitnesbyrd om hvordan Elias Aslaksen tok livets mange forskjellige forhold og situasjoner. I alt dette lot han seg bearbeide av sin Herre og Mester, til forvandling og helliggjørelse. Sangen gjenspeiler det Aslaksen selv uttrykte i et lite hefte som også ble publisert som føljetong i «Skjulte Skatter», med tittelen «Måten å ta det på». Her skriver han innledningsvis: «Din måte å ta alt og alle på, avgjør din lykke eller ulykke, og graden av denne. Ja, det er utelukkende det som avgjør alt sammen. Alt hva andre sier og gjør, og alt hva som møter deg, eller hender på din vei, det betyr i seg selv ingen ting for din lykke eller ulykke, det trekker intet fra og legger intet til. […] Andre kan ikke gjøre deg hverken lykkelig eller ulykkelig. Bare hvorledes du tar det som de sier og gjør, og det som hender, deres oppførsel, deres behandling av både deg og hva ditt er, bare det kan gjøre deg mere eller mindre lykkelig eller ulykkelig.»
Sion jeg skatter, dens lover og datter, annet ei har interesse for meg. Enten jeg blir her til spott eller latter, gjennom sitt kjød styrer Herren min vei.
Jesus har innviet for oss en «ny og levende vei» gjennom forhenget, som er sitt eget kjød. Heb. 10, 20. Disippelen er kalt til å følge etter Jesus på denne veien. Her vil også Herren veilede sin etterfølger, skritt for skritt, ved sin Hellige Ånd, som er en veiviser til hele sannheten. Joh. 16, 13.
På denne veien møter vi mange ting, mange hendelser og mange forhold. Andre synes kanskje at det er latterlig og veldig dumt at jeg tar alt dette slik som jeg gjør det. De forstår ikke at Herren selv viser vei og legger alt til rette for at jeg kan bli mer og mer forvandlet til Hans bilde.
Alle ting samvirker til det beste
Hele sangen er veldig preget av Rom. 8, 28-29, som Elias Aslaksen ofte talte om, og som han var veldig grepet av for sin personlige del: «For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt. For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre.»
At alle ting samvirker til det gode, ja til det beste, er ikke en slags «trøst» eller «psykisk hjelp» som man klamrer seg til når alt synes håpløst. Nei, det er en fast og full visshet! Hvis jeg elsker Gud, hvis jeg er Jesu Kristi disippel, da er jeg forut bestemt til å bli likedannet med hans bilde! Og for at denne herlige forvandlingen skal finne sted, bruker han absolutt alt som kommer på min vei, alt dette er virkemidler og redskap til at denne overveldende herlige forvandling skal skje.
Elias Aslaksen uttrykte det slik i stykket Troen på Guds fullkomne styrelse: «Det er ikke bare at hver enkelt ting (eller ord eller handling, eller hendelse) tjener oss til gode (eller til det beste, som det står i en god del oversettelser), men de må alle sammen samvirke dertil, ifølge Guds fullkomne oversikt og hans fullkomne styrelse, enten de vil eller ei. Det vil jo da si at alt blir til fordel for oss som virkelig elsker Gud. Gud har alle tråder i sine hender, og trekker i dem slik at vi unngår mangt og meget som kunne skade oss, og bare kommer til det som gagner oss, det som befordrer vår utdannelse, åndelige vekst og fremgang!
For en Gud! For en fabelaktig Guds styrelse!!! Griper vi en levende tro på denne sterke sannheten, kommer vi til fullkommen hvile i Gud i vårt indre under alle livets omskiftelser, samt til fullkommen fred og glede, samt til fullkommen takknemlighet og tilfredshet. Det lar seg ikke gjøre å være fullt viss om dette uten å nå det.»
Når denne levende troen brenner i hjertet, kan man synge med glede og begeistring: Tiden og stedet – forfulgt eller fredet, mer ei min lykke kan endre på jord. God er hans vilje, hva enn han tilsteder. Det har jeg funnet av gjerning og ord. Dette er ikke bare en lærdom, et uoppnåelig ideal; Aslaksen vitner tydelig at dette hadde han selv opplevd gang på gang. Det er den erfaringen hver helhjertet disippel gjør seg.
For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse. 1. Tess. 4, 3
Viljen den er jo oss helt helliggjøre, danne til herlighets pris for seg selv. Hvem vil så Herrenes Herre tilføre kunnskap om hvordan det verket skal skje?
Selv om vi er grepet av dette høyhellige kall, å bli likedannet med hans Sønns bilde, og bli delaktige i guddommelig natur (2. Pet. 1, 3-4), har vi som mennesker en sterk tendens til å ville bestemme selv hvordan dette skal skje. Vi har så lett for å glemme at vi har med den Gud å gjøre hvis tanker er så høyere enn våre tanker som himmelen er høyere enn jorden. Es. 55, 9.
Når vi står i livets situasjoner, har vi vanskelig for å innta stillingen at vi er leire, og at Han er den som former oss, at vi alle sammen er et verk av Hans hånd. Es. 64, 7. Selv om vi ikke sier det, er hele holdningen vår ofte slik at vi som leire gjerne vil forklare pottemakeren hvordan han skal bearbeide oss.
Lukk nå ditt øye, og lukk nå ditt øre for det som kommer fra jorden så lav! Bare hans vilje å se og utføre heretter bli nå din kjepp og din stav.
Vi står i fare for at alle de inntrykk vi tar innover oss, på jordisk og menneskelig vis, kan villede oss langt bort fra denne Herrens vilje, vår helliggjørelse. Det kommer opp så mange spørsmål i våre tanker: «Hvorfor?» «Hvordan kan dette være riktig?» «Hvor lenge skal dette vare?» osv. Da gjelder det å lukke adgangen til vårt hjerte for våre naturlige sanser, det vi ser, det vi hører, det vi forstår med vår menneskelige fornuft.
Vi kan lære av historien om Job. Han gikk gjennom store trengsler. Midt i alt dette syndet han ikke, og lastet ikke Gud for det som hadde hendt. Job. 1, 22. Men det var mange ting han absolutt ikke kunne forstå, og han uttrykte det gjennom mange kapitler, helt til han endelig tidde stille: «Her ender Jobs ord.» Job. 31, 40. Da først kunne Gud selv åpenbare seg for ham, og etter det sier han: «Bare det ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg, men nå har mitt øye sett deg.» Job. 42, 5.
Vi har et talende eksempel på dette i Salme 105, 17: «Da sendte han en mann i forveien for dem, til trell ble Josef solgt.» Guds vilje var å redde sitt folk fra hungersnød, og flere år i forveien sendte han en mann for dette. Men hvordan oppfattet Josef det? Han ble solgt som slave, og siden kastet i fengsel. 1. Mos. 37 til 40. Det var nok ikke lett å forstå med sine menneskelige sanser. Men det var Gud som utførte sin vilje, for å føre Josef til en mektig stilling og til det verk han var satt til: redde hele sitt folk.
Står jeg fast i denne innstillingen, blir det til frelse, velsignelse og vekst både for meg selv og for de andre
Visdom, o visdom, fra åndenes Fader, som alt slik styrer til beste for meg! Alt hva meg hender, han vender og lar det passe just inn på den frelsende vei. Alt hva meg hender nå tjener til gode, først for meg selv, det mitt hjerte forstår. Dernest min neste i nærmeste rode just ved det samme sin næring nå får.
Det er absolutt ikke sikkert at vi mennesker oppfatter alt som hender i løpet av vår livsvandring som til «det beste for oss». Det er mange ting vi ikke forstår. Ja, det kan til og med noen ganger føles som sterk tukt fra Guds hånd. Forfatteren av Hebreerbrevet minner om dette: «Herren tukter oss til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet. All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.» Heb. 12, 10-11.
Trosvandringen består da i at vår sjel forblir fast forankret i det levende håp (Heb. 6, 19). Vi gleder oss når Gud fordømmer den synd som enda henger så fast ved oss, og som åpenbares ved Herrens tukt som alle livets forhold og trengsler gir oss. Den tjener meg til det gode, til det aller beste, til å bli forvandlet i Sønnens bilde.
Ja, som Elias Aslaksen uttrykker det på slutten av sangen, gir det meg også en frukt – Åndens frukt – som kommer andre til hjelp, som gjør at mitt liv gir næring, håp og tro til andre. Dette er overensstemmende med det Paulus skriver til Timoteus: «Gi akt på deg selv og på læren, og fortsett med det! For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» 1. Tim. 4, 16.
_____
Referanser
_____
Ofte stilte spørsmål
Hva menes med at «din måte å ta det på avgjør din lykke eller ulykke»?
Ifølge Elias Aslaksens eget skrift «Måten å ta det på» er det aldri hendelsen i seg selv, eller det andre sier eller gjør, som avgjør om vi blir lykkelige eller ulykkelige – det er utelukkende hvordan vi selv velger å ta imot det som skjer.
Hva sier Rom. 8, 28-29 om at «alle ting samvirker til det gode»?
Verset lærer at Gud bruker absolutt alt som møter den som elsker ham – uansett om det oppleves godt eller vondt – som redskap til å forme ham til likedannethet med Jesu Kristi bilde. Det er ifølge Aslaksen ikke en trøst, men en fast og full visshet.
Hvorfor sier sangen at vi må «lukke øye og lukke øre»?
Det handler ikke om å fornekte virkeligheten, men om å nekte å la vår naturlige fornuft og våre menneskelige spørsmål («Hvorfor?», «Hvor lenge?») avgjøre hvordan vi forholder oss til det Gud tillater – slik Job til slutt tidde stille før Gud åpenbarte seg for ham (Job. 31, 40; 42, 5).
Hva lærer historien om Josef oss i denne sammenhengen?
Ifølge Salme 105, 17 og 1. Mos. 37–40 ble Josef solgt som slave uten selv å forstå Guds hensikt der og da. Likevel var det nettopp gjennom denne uretten Gud førte ham til en stilling der han kunne redde et helt folk fra hungersnød.
Kommer godet som Gud virker gjennom prøvelser bare den som opplever dem til gode?
Nei. Sangen og Heb. 12, 10-11 viser at rettferdighets frukt, som veksten gjennom Herrens tukt gir, også blir til næring, håp og tro for andre – i tråd med det Paulus skriver til Timoteus i 1. Tim. 4, 16.
