De tre mest sentrale var Klemens av Roma, Ignatius av Antiokia og Polykarp av Smyrna. Disse arbeidet som menighetsforstandere og misjonærer. Og de skrev brev, både til enkeltpersoner, menigheter og hverandre. Og det er disse brevene som er våre fremste kilder til deres liv og virksomhet.
Ignatius av Antiokia:
Rundt år 110 e.Kr seiler et skip fra havnebyen Antiokia, med kurs for Roma. Om bord på skipet er en fange som skal fraktes til Roma for å bli straffet som gudsbespotter. Straffen for dette var grusom. Nektet man å ofre til de romerske gudene, og spesielt til keiserens ære, som et tegn på lojalitet, risikerte man døden på det mest bestialske vis. De som skulle straffes ble tvunget inn i en arena, og foran tusenvis av jublende tilskuere ble ville rovdyr, løver og tigere, sluppet løs på dem.
Mannen på skipet het Ignatius, og var vel vitende om straffen som ventet. Man kan godt si at han selv hadde valgt denne skjebnen, ved å aktivt avvise kravet om å ofre til keiserens ære. Denne tilsynelatende enkle og bagatellmessige lojalitetshandlingen ville ha sørget for at han kunne ha fortsatt sin virksomhet som biskop for den kristne menigheten i Antiokia.
Men for Ignatius var dette helt avgjørende. Å kalle et menneske Gud, slik keiseren krevde å bli dyrket, var for Ignatius og de første kristne avgudsdyrkelse. Det betydde dessuten at man i praksis aksepterte at keiseren stod over Gud. De var derfor villige til å heller lide en grusom og pinefull død enn å gå med på å kalle keiseren for guddommelig.
Ignatius brever:
Det er om bord på skipet, på vei til Roma og den straffen som venter der, at Ignatius skriver 7 brev som i ettertiden er blitt bevart, og som i dag er vår beste kilde til kunnskap om hvem han var. Polykarp av Smyrna, som også var mottaker av et av brevene, var den som fikk disse brevene samlet inn og skrevet av, slik at de ble bevart for ettertiden.
5 av brevene var adressert til ulike menigheter i Lilleasia, et brev var til Roma og et var et personlig brev til Polykarp.
Det er tydelig gjennom det han skriver i brevene, at Ignatius har inngående kjennskap til de ulike menighetene han skriver til. Han både trøster, irettesetter og formaner. Han er svært opptatt av at menighetene skal ta vare på de lærdommene som er blitt overlevert til dem fra apostlene. Han advarer blant annet i brevet til Trellianerne om avvikende forkynnelse:
«Jeg formaner eder altsaa — dog ikke jeg, men Jesu Kristi kjærlighet — til at bruke ene og alene den kristelige næring og avholde eder fra fremmed plantning, som er vildfarelser. De iblander lærdomme, som er troen uværdige, om Jesus Kristus, likesom de, der rækker en dræpende gift i vinhonning, som den ukyndige med glæde tar, døden i fordærvelig lyst.»
(Kilde: https://app.hiddentreasures.org/no/skjulte-skatter/1916/8/1-brev-til-trellianerne)
Ignatius forsvarer læren om Jesus som sant menneske:
Et hovedpoeng for Ignatius ser ut til å være å ta et oppgjør med en lære og en forkynnelse som fornekter at Jesus var sant menneske. Han skriver videre i det samme brevet:
«Men dersom, som nogle ugudelige, d. e. vantroende, sier, hans død kun var et skin — de er selv kun et skin —, hvorfor er jeg da bunden? hvorfor ønsker jeg at kjæmpe med vilde dyr? Saa dør jeg altsaa forgjæves; lyver jeg da ikke mot Herren?»
(Kilde: https://app.hiddentreasures.org/no/skjulte-skatter/1916/8/1-brev-til-trellianerne)
Ignatius var altså villig til å lide stor pine og en grusom død, heller enn å fornekte Apostlenes lære. For ham var det derfor utelukket å skulle gå på kompromiss med lærdommene om Jesus, hvem han var og hva han forkynte.
Hvis Jesu fristelser og lidelser kun var et «skinn», fantes det heller ikke noen reell seier over den syndige menneskenatur som vi kunne ta del i. Jesu menneskelighet var selve garantien for at det virkelig var åpnet «en ny og levende vei», slik forfatteren til Hebreerbrevet taler om. En vei hvor vi faktisk kan følge Ham og få del i den samme seier.
Dessuten, skriver han videre, er det fruktene som viser hva slags tre disse er. Her er det Jesu egne ord fra Bergprekenen som Ignatius refererer til:
«På fruktene skal dere kjenne dem. Sanker en vel druer av tornebusker, eller fiken av tistler? Slik bærer hvert godt tre god frukt, men et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, heller ikke kan et dårlig tre bære god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på deres frukter.»
Matteus 7:16-20, hentet fra <https://app.hiddentreasures.org/no/bible/NB/MAT.7>
De troendes enhet:
En av de gode fruktene som Ignatius fremhever er de troendes enhet. En menighet hvor medlemmene elsker hverandre, og er forenet i den samme tro, hvor man underordner seg hverandre og har respekt for de som er satt til å lede menighetene. Han skriver utfyllende om dette til menigheten i Smyrna:
«Følg alle menighetens ældste, likesom Kristus fulgte Faderen og ær menighetstjenerne og apostlene som en Guds anordning. Ingen foreta sig uten menighetens ældste noget, som vedkommer menigheten. Som gyldig brødsbrytelse bør kun den anses som forrettes av menighetens ældste eller av den, til hvem han overdrar det. Hvor menighetens ældste viser sig, der være menigheten, likesom menigheten er der, hvor Kristus er.»
(Kilde: https://app.hiddentreasures.org/no/skjulte-skatter/1916/9/1-brev-til-smyrnerne)
For moderne lesere kan et slikt fokus på underordnelse fremstå fremmed og merkelig. Vi er vant med å skulle stå opp for oss selv og vår rett som individer. Men Ignatius poeng er ikke religiøs makt og undertrykkelse. Det handler selvsagt også om en guddommelig orden, men aller mest om hva man lærer om seg selv, og den praktiske helliggjørelsesprosessen man opplever ved å underordne seg.
Det er mye stolthet, bedreviten og egenrettferdighet som kommer til syne når jeg blir formant til å underordne meg. Det kan fremstå som om jeg har rett, i mine egne øyne. Men det er ikke guddommelig. Det må renses ut. For å komme til den enheten Ignatius beskriver er denne prosessen nødvendig, og enheten blir dermed en frukt av en slik prosess i den kristnes liv.
Ignatius martyrium:
Ifølge historien skal Ignatius ha lidd martyrdøden i selveste Colosseum, foran titusenvis av mennesker, og mest sannsynlig også keiser Trajan selv.
Senere nedtegnelser beskriver hvordan mange av disse martyrene gjorde et uutslettelig inntrykk på de som bevitnet disse henrettelsene, ved sin hvile og fred midt i den forferdelige situasjonen de befant seg i. Dette bidro til å spre det kristne budskapet videre, stikk i strid med det som var keiserens formål, nemlig å skremme de kristne bort fra å holde fast ved sitt forsett om ikke å ofre til keiserens ære, og derved anerkjenne keiserens guddommelighet.
I vår tid er tanken på å dø som martyr for de fleste svært fjern og fremmed. Likevel kan vi lære mye av de første kristnes trofasthet og fasthet i troen. Selv i møte med de mest dramatiske konsekvenser av troen valgte de å stå fast i det de trodde på. Slik ble de forbilder for de kristne, ikke bare i sin egen tid, men for århundrer etterpå.
Slik Ignatius nektet å inngå kompromiss og bøye kne for keiseren i det ytre, kalles vi i dag til å nekte å bøye kne for syndens krav i vår egen natur. Det er slik Jesu liv åpenbares i oss i dag.
Se filmen om Ignatius her.