Jessie Penn-Lewis
Hva skjer i en kristens liv etter at en er døpt med Den Hellige Ånd? Spørsmålet er avgjørende å få svar på, og mange kristne har gjennom tidene naturlig nok vært opptatt av dette. I 1892 hadde en ung britisk kvinne ved navn Jessie Penn-Lewis en sterk åndelig opplevelse knyttet til nettopp dette spørsmålet. Mens hun leste Paulus brev til Romerne kapittel 6, ble det klart for henne at dåpen med Den Hellige Ånd kun måtte være startpunktet for hennes kristenliv. Etter dette måtte den kristne søke samfunn med Kristi kors på Golgata. Hun formulerte sitt nye mål slik:
«Gjennom korsets død, inn til forening med den oppstandne Herre ved Faderens bryst».
Jessie Penn-Lewis hadde allerede i flere år vært en aktiv kristen, blant annet i YWCA. Men etter opplevelsen i 1892, fikk hun langt mer oppmerksomhet, og et langt større publikum.
>Hun gav ut sin første bok, «The Pathway to Life in God» i 1895, og hun begynte en offentlig misjonsvirksomhet fra 1896. Hun begynte også å delta i Keswick konferansen, en kristen konferanse som ble arrangert i Keswick i Nord-England, som fokuserte på helliggjørelse. Hun reiste også til flere ulike land som misjonær, både USA, Canada og India.
Vekkelsen i Wales – og samarbeide med Evan Roberts
I 1904 brøt det ut vekkelse i Wales. Denne vekkelsen spredte seg raskt, og i løpet av kort tid hadde hundretusenvis av mennesker omvendt seg til Gud. Den sentrale lederskikkelsen var en ung mann som het Evan Roberts, som var sønn av en gruvearbeider. Han hadde helt siden barndommen hatt en sterk lengsel etter Gud, han ba og leste mye i Bibelen. Roberts budskap fikk spesielt gjennomslag hos nettopp gruvearbeidere. Mange sosiale problemer som tidligere hadde preget gruvebyene, som alkoholmisbruk og vold, forsvant for en stor del som en følge av denne vekkelsen.
Men suksessen hadde sin pris. Evan Roberts fikk et nervøst sammenbrudd i 1906, og han måtte trekke seg tilbake fra offentlig forkynnelse. Jessie Penn-Lewis og mannen hennes tok seg av Roberts. Han fikk bo hjemme hos dem, og han viet etter dette livet sitt til bønn, og til å skrive.
The Overcomer
Jessie Penn-Lewis og Evan Roberts begynte å utgi bladet The Overcomer, et blad som fokuserte nettopp på et fremadskridende kristent liv. Men de analyserte også vekkelsen i Wales. Konklusjonen deres var at selv om vekkelsen hadde brakt med seg mye som var bra, og at mange var blitt hjulpet ved den, var det også farer ved en slik vekkelse som det måtte advares mot.
I 1912 gav Penn-Lewis og Roberts ut boken «War on the Saints». Hovedpoenget deres var at vekkelser, selv om de var et verk av Gud, også kunne føre mennesker på avveie. De advarte spesielt mot at nyomvendte kristne kunne bli offer for noe de kalte «åndelig besettelse». De advarte også mot at en åndsdåp som ikke ble fulgt av at man ble deltakende i Kristi lidelser, «i beste fall er ukomplett, i verste fall falsk.»
Mange kristne søkte «åndelige opplevelser», og ved det fikk de oppleve åndens kraft, noe som satte sterke følelser i sving. Men dersom de ikke trengte videre inn i Gud, og fikk oppleve det Paulus beskriver som «samfunnet med hans lidelser», ville det lett ende opp i en overfladisk kristendom, og i verste fall ville menneskene bli fullstendig forført.
«War on the saints» ble gjenstand for heftig debatt og kritikk fra mange hold, både fra karismatiske kristne og fra mer rasjonalistiske hellighetsforkynnere. Penn-Lewis holdt imidlertid fast på sin analyse, og hun videreutvikler den også gjennom sin litteratur.
Sjel og Ånd
I 1913 utgir hun boken «Sjel og Ånd». Denne boken beskriver både betydningen av den kristne omvendelsen, og videre utdyper den også utfordringer knyttet til kristne vekkelsesbevegelser. Nettopp dette skillet mellom sjel og ånd ble svært viktig for Penn-Lewis i denne sammenhengen.
Penn-Lewis bok tar sitt utgangspunkt i brevet til Hebreerne kapittel 4, vers 12:
«For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.». (Kilde: https://app.hiddentreasures.org/no/bible/NB/HEB.4)
Penn-Lewis hevdet at kristnes uvitenhet om forskjellen mellom sjel og ånd var vanlig, og at dette også var en hovedårsak til mangel på vekst i åndelig liv hos mange ellers hengivende og ærlige kristne.
I analysen begynner hun med å redegjøre forde greske ordene for ånd, pneuma, sjel, psuche og kjød, sarx, slik de brukes i den original greske teksten.
Menneskets sjel blir enten ledet nedenfra (fra kjødet, det dyriske liv) eller ovenfra ved Åndens liv. Sjelen beskrives som sete for selvbevisstheten, et «kar» som styrer selve mennesket. Her ligger personlighet, forstand, følelser osv. Kristne befinner seg, ifølge Penn-Lewis, i 3 kategorier:
1. Det åndelige menneske, styrt av Guds Ånd, iboende i mennesket som gir kraft til den gjenfødte menneskeånd.
2. Det sjeliske menneske, dominert av sjelen, det vil si intellektet eller følelsene, og
3. Det kjødelige menneske, styrt av vaner eller lyster.
Utgangspunktet er at mennesket ånd, ved syndefallet var sunket ned i sjelen og sjelen var «falt ned i kjødet». Ved dette hadde mennesket blitt adskilt fra Gud, og var i mørke. Kun ved en ny fødsel, ved å bli døpt med den Hellige Ånd og ved å bli korsfestet med Kristus, kunne menneskets ånd igjen komme i forbindelse med Gud, slik det var tiltenkt fra Guds side.
Utfrielsen fra «kjødets makt» skjer altså ved korset, det vil si at den kristne selv «blir korsfestet med Kristus».
Hvordan skille mellom sjel og ånd?
Etter at den kristne har opphørt å vandre etter kjødet, og nå tror at en er en åndelig troende, fornyet og ledet av Guds Ånd, kommer det imidlertid en enda viktigere lærdom, nemlig kunnskap om «sjelens urimelighet».
Dette, sammen med sinnets kraft og vilje, utgjør den største fare for både den enkelte og menigheten, hevder Penn-Lewis.
«Den sjeliske kristne» skriver Penn-Lewis, er en hvis intellekt og følelser fortsatt styres av «den første Adams liv» og ikke ved Jesu livgivende Ånd. Selv om man har den Hellige Ånd, kan man fortsatt være påvirket av sjelens sans og «smak» for det man som menneske liker og syntes vel om. Ved dette kan det kjødelige liv fortsatt øve innflytelse, selv om man tror seg å være åndelig. Dette kan forårsake mye uro og ufred, ja til og med splittelse innad i kristne forsamlinger.
Penn-Lewis løsning på det sjeliske livs påvirkning, hvordan man blir et åndelig menneske, finner hun igjen i verset i Hebreerbrevet, kapittel 4, vers 12. Den kristne må la Guds ord trenge igjennom og kløve sjel fra ånd.
Her bruker hun også eksempelet med ypperstepresten fra Hebreerbrevet kapittel 4, vers 15, som er et bilde på Jesus; «som den eneste som kan ta offerkniven og tålmodig utskille det sjeliske liv fra dets inntreng inn i våre tanker og følelser, vårt intellekt ja til og med våre mentale forestillinger».
Og igjen fremholdes korset som løsningen, altså vår korsfestelse med Kristus. Her fremholder Penn-Lewis et vers i Paulus brev til Filipperne kapittel 3 vers 10: «så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død -». (Kilde: https://app.hiddentreasures.org/no/bible/NB/PHP.3).
Innflytelse og påvirkning
Jessie Penn-Lewis hadde betydelig påvirkning og var en inspirasjonskilde til mange fremtredende evangeliske kristne i sin samtid. Hennes innflytelse på Keswick-bevegelsen er allerede nevnt. Grunnleggeren av Oxfordbevegelsen, Frank Buchman, kunne fortelle at han fikk en åpenbaring som hjalp ham å bli forlikt med mennesker han hadde fått imot, da han hørte Penn-Lewis forkynnelse om korset på Keswick-konferansen i 1908.
Også andre fremtredende evangelikanere som F.B Meyer og Andrew Murray var begeistret for Penn-Lewis litteratur. Også den kinesiske pastoren Watchman Nee, som grunnla det som ofte kalles «Little flock» eller «Local churches» bevegelsen leste bøkene hennes.
Hennes bøker og artikler publiseres fortsatt i nye opplag, og på nett kan man finne hele årganger av bladet «The Overcommer».
Kvinner som Guds ords forkynnere
Det å være kvinne i det som på den tiden var et mannsdominert miljø, preget til dels av skepsis til kvinners deltakelse i evangelisk virksomhet, gjør nok likevel at historien neppe øver Jessie Penn-Lewis rettferdighet for hennes innflytelse på samtidens kristne bevegelser. Kvinner som engasjerte seg i evangelisk virksomhet ble fort offer for ondsinnet ryktespredning, og ble også nedgradert med merkelapper som «svake» og «emosjonelle». Penn-Lewis ble selv offer for denne formen for sjåvinisme.
Penn-Lewis bekjempet denne sjåvinismen der hun kunne. Hun utgav blant annet pamfletten «The Magna Carta of Woman» hvor hun redegjorde for sitt syn på kvinners rolle i kirkesamfunnene.
På mange måter var hun en pioner som uredd og rakrygget stod opp for kvinners rettmessige plass som «lemmer på Kristi legeme».
Se del 1 av filmen om Jessie Penn-Lewis her.
Se del 2 av filmen om Jessie Penn-Lewis her.
