Hva består egentlig Guds rike av? Sang nr. 166 i Herrens Veier, skrevet av Anna Belden, til en melodi av Tullius Clinton O’Kane, tar utgangspunkt i et svar som står i sterk kontrast til tanken om at Guds rike først og fremst består i riktig lære eller gode ord.
Ifølge Romerbrevet, kapittel 14, vers17, består Guds rike av «rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd». I sangen utvikler Anna Belden dette bildet videre, gjennom begreper som åndelig fattigdom, levende tro, prøvelser og likhet med Kristus. Guds rike fremstilles ikke bare som noe framtidig, men som en virkelighet som må få form i en disippels liv her og nå.
Hva er egentlig Guds rike?
Man skulle tro at Guds rike best kunne beskrives med gode ord – en presis lære, en teologisk formulering eller et riktig vokabular. Sang nr. 166 fra Herrens Veier sier det stikk motsatte allerede i første linje:
«Guds rike i ord ei består»
Sangen åpner med et direkte ekko av apostelen Paulus:
«For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd.» Rom. 14, 17.
Guds rike måles aldri etter ytre regler, korrekte formuleringer eller riktig praksis. Det måles etter hva Guds frelsende kraft har fått utrettet i et menneskes liv – rettferdighet som faktisk utøves, fred som faktisk bæres, glede som faktisk eies, virket av Den Hellige Ånd og ikke frembrakt ved egen anstrengelse.
Det er en sterk advarsel som er aktuell i dag: man kan snakke helt riktig om Gud, være godt kjent med alle veletablerte læresetninger – og likevel stå helt utenfor dette riket, dersom det ikke finnes verken rettferdighet, fred eller ekte glede i livet man faktisk lever.
Et rike for de fattige – stengt for de rike
Fortsettelsen av første vers er tydelig og klar:
«Kun de fattige dette nu får, mens de rike de støter han ned»
Det er helt i linje med Jesu ord: «Salige er dere fattige, for Guds rike er deres! … Men ve dere rike! For dere har alt fått deres trøst.» Luk. 6, 20 og 24. Likeså med Marias sang; «Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han tomhendte bort.» Luk. 1, 52-53.
Vi skjønner godt at Jesus ikke snakker om materiell fattigdom, men om en indre tilstand – de fattige i ånden. Det er den som erkjenner at han ikke har noe å bringe til Gud av sitt eget. I motsetning til den som anser seg selv rik – på egne gjerninger, egen rettferdighet, egen tilstrekkelighet – og som derfor ikke har plass til å motta det han allerede tror han eier.
Et rike som ikke rystes – båret i et leirkar
Refrenget flytter blikket til hvor solid, og hvor lite synlig, dette riket faktisk er:
«Rystes ei, rystes ei. Dette rike ei rystes, o nei! Vi ei finner det her eller der, for i lerkaret det vi jo bær’»
To bibeltekster møtes her. Først Hebreerbrevet, 12, 28: «La oss derfor, siden vi får et rike som ikke kan rystes, være takknemlige.» Etter å ha beskrevet hvordan Gud en dag skal ryste både jord og himmel (v. 26-27), slår forfatteren fast at riket Jesu etterfølgere mottar står fast, utenfor all rystelse – det tilhører ikke det som forgår. Her ligger en sterk visshet i troen: en Jesu disippel, som har Guds rike inne i seg, eier en fasthet og en trygghet som ingen ting kan ta bort fra ham. En tilhører det riket som ikke kan rystes. Og samtidig vet man at hvis man merker noe som rystes i ens liv, er det noe som ikke tilhører dette Guds rike og som man kan bli løst ifra. Apostelen Peter formaner disiplene til å befeste sitt kall og sin utvelgelse. 2. Peter 1, 10.
Dernest nevner refrenget bildet av «leirkaret», som peker direkte til 2. Korinter 4, 7: «Vi har denne skatt i leirkar, for at den veldige kraft skal være av Gud og ikke av oss selv.» Riket kan altså ikke lokaliseres på et kart – Jesus selv sa det allerede: «Guds rike kommer ikke på en slik måte at man kan se det med øynene. Ingen skal si: Se her, eller: Se der, er det! For se, Guds rike er inne i dere.» Lukas 17, 20-21. Det er heller ikke noe eksklusivt som bare finnes hos helt spesielt edle og ekstraordinære personer. Nei, det bæres inne i et helt vanlig menneske – et leirkar som synes svak og ubetydelig i menneskers øyner, men som likevel rommer en skatt ingenting kan ryste.
Ved en levende, virksom tro – i en daglig strid – troens gode strid
Andre vers av denne sangen beskriver hvordan man faktisk får del i dette riket:
«Dette rike ved tro vi inntar, ved den levende, virksomme tro. Alltid stride i troen vi får, vil vi eie Guds hvile og ro»
Dette er ingen passiv tro, eller en intellektuell tilslutning. Det skal en levende tro til, skal vi få del i dette riket. Paulus formaner til å stride for denne troen: «Strid troens gode strid, grip det evige liv» 1. Timoteus, 6, 12. Troen som gir adgang til riket, er altså aldri en målstrek man krysser én gang for alle – det er en daglig strid, hvis innsats nettopp er den hvilen og freden riket lover.
Jesus var også veldig tydelig på det: «Men fra døperen Johannes’ dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg.» Matteus 11, 12. Og forfatteren av Hebreerbrevet sammenligner i kap. 3 og 4 disippelens trosvandring med Israels erobring av det lovede land – gjennom kamp mot mange fiender ledet Josva dem til hvile – og så formaner apostelen: «La oss da gjøre oss umak for å komme inn til denne hvilen, for at ikke noen skal falle etter samme eksempel på vantro.» Hebreerbrevet 4, 11. Vi skal gjøre oss umak for å komme inn i Guds gjerninger og hvile fra våre egne gjerninger!
Gjennom trengsel, dom og fortærende ild
Tredje vers innfører en dypere dimensjon:
«Ja, det bør oss ved trengsel og dom, ved fortærelses brennende ild, å inngå i vår Guds helligdom»
Slik så Paulus også det og han formaner disiplene: «Vi må gå gjennom mange trengsler for å komme inn i Guds rike.» Apostlenes gjerninger 14, 22. Livets prøvelser virker som ilden. Mange føler på at prøvelsene virker som en trussel. Slik er det ikke for en Jesu disippel: ilden virker som en renselse. Det er dette Peter beskriver når han taler om troens prøve, «som er langt mer verdifull enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild.» 1. Peter 1, 7. Slike personer kommer inn i Guds helligdom; de følger Jesus på den nye og levende veien som han har banet gjennom sitt kjød, de har samfunn med ham i hans lidelser, og har adgang til Guds helligdom, til et liv i samfunn med den Allmektige Gud. Det kan du lese mere om i Hebreerbrevet 10, 19-22.
Et evig rike, hvor kun de rettferdige skal herske
Fjerde vers utvider perspektivet:
«Dette rike for evig består. Kun rettferdige herske skal der. Alt det høye og store forgår. Herrers Herre kun opphøyet er.»
«Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» Jakob 4, 6. Dette er en evig lov, en guddommelig lov. Profeten Daniel forklarte dette velig tydelig for kong Nebukadnesar: «Himmelens Gud skal opprette et rike som i evighet ikke skal ødelegges… det skal stå fast evindelig» Daniel 2, 44. Og i sitt syn så han dette riket bli «gitt til det folk som er de høyestes hellige» Daniel 7, 27. Dette er også det profeten Jesaia erklærte: «Mennesket blir bøyd, og mannen blir ydmyket… Herren alene skal være opphøyet på den dag» Jesaia 2, 11-17. All menneskelig storhet, uansett hvor imponerende, skal falle for denne ene, varige kongemakten. Derfor må vi se til at vi hører til disse rettferdige som forstår fornedrelsens vei, i Jesu Kristi fotspor.
«Takk, Jesus, for veien du brøt»
Sangen avsluttes med en takk:
«Takk, o Jesus, for veien du brøt. Du ved herlighets kraft har oss kalt til å ligne deg uti din død. Takk, o Herre og Mester, for alt»
Hebreerbrevets forfatter taler om en «ny og levende vei» som Jesus har «innviet» for oss gjennom sitt eget kjøds forheng. Hebreerbrevet 10, 20. Det er derfor mulig for oss å følge etter Jesus. Veien er åpen, og vi kan følge vår Frelser og Herre Jesus på den samme vei.
Paulus var grepet av denne veien, og han oppsummerer selve målet for et helt kristenliv i Filipperne 3, 8-10: «Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen, så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død.»
Han skjønte at for å komme til Jesu liv, må vi også komme til hans død. «For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse.» Romerne 6, 5.
For en herlighet når dette lyset skinner klart for oss i våre liv! Å komme inn i dette riket er altså ikke bare noe man skal arve en dag – det er allerede her og nå å bli formet i bildet av ham som åpnet veien dit.
Hva denne sangen sier oss i dag
Denne snart hundre år gamle sangen avkler tre illusjoner som fortsatt lever i beste velgående.
Den første er troen på at Guds rike kan reduseres til et korrekt vokabular eller en riktig lære, mens det i virkeligheten viser seg i en rettferdighet, en fred og en glede som faktisk leves ut.
Den andre er troen på at man kan komme inn ved å forbli «rik» i seg selv – av egne fortjenester, egen visshet og egen tilstrekkelighet – i stedet for å følge Jesus på fornedrelsens vei.
Og den tredje er troen på at man kan komme inn uten noen gang å gå gjennom prøvelsen, selvdommen, den ilden som renser.
Sangen etterlater et løfte som bærer gjennom alle disse kravene: dette riket, når det først er mottatt, kan aldri mer rystes – verken av omstendigheter, av andres meninger, eller av tiden selv.
Har du fått del i dette riket?
______
Referanser
For en akademisk oversikt over begrepet Guds rike i den bibelske tradisjonen, se artikkelen i Store norske leksikon.
_____
Ofte stilte spørsmål
Hva betyr «Guds rike i ord ei består»?
Det betyr at Guds rike ikke kan reduseres til en riktig lære eller et korrekt åndelig vokabular. Ifølge Romerne 14, 17 består Guds rike i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd – noe som faktisk må finnes og leves ut i et menneskes liv, ikke bare uttrykkes med ord.
Hvorfor sies Guds rike å tilhøre de fattige?
Fordi den fattigdommen Jesus taler om i Lukas 6, 20 og 24, og som Jakob bekrefter i Jakob 2, 5, først og fremst er en fattigdom i ånden: den som erkjenner at han ikke har noe av eget å bringe til Gud. Den som derimot anser seg selv rik – på egne gjerninger eller egen rettferdighet – har ikke plass til å motta det han allerede tror han eier.
Hva betyr det at riket bæres «i et leirkar»?
Bildet er hentet fra 2. Korinterne 4, 7 og betyr at skatten som er Guds rike, bæres av svake, helt vanlige mennesker, slik at kraften som blir synlig, tydelig kan tilskrives Gud og ikke mennesket selv. Derfor kan ikke riket lokaliseres utenfor oss – slik Jesus selv sier i Lukas 17, 20-21, er Guds rike inne i oss.
Hvorfor må man gjennom trengsel og ild for å komme inn i riket?
Ifølge Apostlenes gjerninger 14, 22 og 1. Peter 1, 7 er ikke prøvelsene en trussel, men en renselse – på samme måte som gull prøves ved ild. For en Jesu disippel er trengselen selve veien inn i Guds helligdom, jf. Hebreerbrevet 10, 19-22.
Hva vil det si å bli «gjort lik ham i hans død»?
Uttrykket er hentet fra Filipperne 3, 10 og beskriver selve målet for et kristenliv: ikke bare å bli tilgitt, men å følge Jesus helt inn i fornedrelsens og dødens vei, slik Paulus selv søkte. Romerne 6, 5 knytter dette sammen med oppstandelsens håp – å bli forenet med ham i en død som er lik hans, for også å bli det i en oppstandelse som er lik hans.
