«Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.
For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det.»
(Lukas evangelium 9,23-24)
Når Jesus snakket om etterfølgelse snakket han til alle. Det var altså ikke en invitasjon til noen spesielt utvalgte mennesker. Invitasjonen var universell. Men det fulgte med en kostnad. Du må fornekte deg selv, og hver dag ta ditt kors opp.
Jesus innbyr altså til etterfølgelse. Spørsmålet blir dermed, hvordan responderer vi?
La oss se på eksempler på respons fra Bibelen:
Disiplene
«Da han vandret langs Galilea-sjøen, fikk han se to brødre, Simon, som kalles Peter, og hans bror, Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen, for de var fiskere.
Han sier til dem: Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere. De forlot da straks garna sine og fulgte ham.»
(Matteus evangelium 4, 18-20)
«Deretter gikk han ut. Og han så en toller som hette Levi sitte på tollboden. Han sa til ham: Følg meg! Og han forlot alt og sto opp og fulgte ham.»
(Lukas evangelium 5, 27-28)
Paulus
«Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske synet. Men både for dem i Damaskus først og i Jerusalem og i hele Judeas land og for hedningene forkynte jeg at de skulle fatte et annet sinn og omvende seg til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdige.»
(Apostlenes gjerninger 26, 19-20)
Her ser vi den bibelske responsen fra de som Jesus kalte. Det er umiddelbart og radikalt. Disiplene responderer umiddelbart på kallet til å følge Jesus. Paulus skjønte med en gang at det eneste som nyttet var lydighet mot det himmelske syn.
Apostlene skriver også selv svært mye om etterfølgelse.
Paulus om etterfølgelse
Paulus skriver til Korinterne at de skal ha ham som forbilde, «slik jeg har Kristus til forbilde». Det Paulus kom til i kraft av at han hadde Kristus som forbilde, i liv og handling, gjorde ham altså skikket til å være forbilde for andre.
Det hadde skjedd en vesensendring hos Paulus.
Han formaner på samme måte til nesten alle de forskjellige menigheter han skriver til:
- Til Korinterne: «Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus!»
- Til Efeserne: «Bil derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn»
- Til Tessalonikerne: «Og dere ble våre og Herrens etterfølgere, idet dere tok imot Ordet under stor trengsel med glede i Den Hellige Ånd.»
- Til filipperne: «Brødre, vær mine etterfølgere!»
Paulus bruker det greske ordet «mimētai». Det oversettes ofte som å «imitere». Kanskje tenker du da på etteraping, kanskje på en komisk måte. «Imitasjon er den fremste form for smiger» sies det ofte.
Men Paulus legger en helt annen mening i begrepet. Det er nemlig ikke et skuespill eller en forestilling, med den hensikt å ta seg best mulig ut. Det er aktiv etterlevelse av Jesu eksempel, ved Den Hellige Ånd og Ordets veiledning.
Paulus oppfordrer dessuten menighetene om å etterfølge ham, slik han etterfølger Kristus. Paulus er altså selv et eksempel i etterfølgelse.
Den vesensendringen som skjedde i Paulus ved etterfølgelsen av Jesus kunne ikke de som møtte ham stille seg likegyldige til. Tvert imot gjorde det et så sterkt inntrykk på omgivelsene at de ble stilt på valg.
Enten ta sitt liv opp til revisjon, gi Paulus rett og gjøre en radikal sinnsforandring.
Eller så ble de rasende, ja så provosert at de ønsket å drepe ham.
Her ser vi igjen hvordan Paulus i dette reflekterer Jesu eget liv.
Peter om etterfølgelse
Etterfølgelsen av Jesus hos Paulus gjorde ham til det som Peter beskriver så treffende i sitt første brev, «en klippe til fall»:
«Æren tilhører altså dere som tror.
Men for de vantro er den steinen som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe.
Det er disse som snubler ved sin vantro mot Ordet – til det er de også satt.»
(Peters første brev 2, 7-8)
Hos Peter finner vi også et av de mest radikale uttrykk for etterfølgelse:
«For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor,
han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn,
han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig,
han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt.»
(Peters første brev 2, 21-24)
Her refererer Peter til den berømte Messiasprofetien fra Jesaia kapittel 53, om «Herrens lidende tjener». Denne trekkes ofte frem fordi den vektlegger Jesu stedfortredende død for oss.
Det interessante her er imidlertid at Peter skriver dette i sammenheng med vår etterfølgelse av Jesus. Han etterlot et eksempel som vi skulle følge etter.
Jesus er ikke bare sonoffer, han er også forløper.
Johannes om etterfølgelse
«Den som sier at han blir i ham, han er også skyldig til å vandre slik som han vandret.»
(Første Johannes brev 2, 6)
Hva betyr det? At dette ikke er valgfritt for en som bekjenner seg som kristen. Tvert imot er det en gjeld som påligger oss.
Det må da være tungt og slitsomt?
Tenk deg litt om. For en som virkelig vil komme til det nye livet, er det ikke dette livet egentlig dreier seg om?
Litt senere i samme brev skriver Johannes også om de som har håp om å bli ham like, å se ham som han er (altså Gud):
«Og hver den som har dette håpet til ham, renser seg selv, likesom Han er ren.»
(Første Johannes brev 3, 3)
Det er altså en naturlig, ja nærmest uunngåelig konsekvens av det håpet de kristne har, at de også vil være opptatt med å rense seg selv. Hva vil det si da? Ganske enkelt, når jeg ønsker å vandre slik han vandret, da finner jeg jo alt det som ikke er i samsvar med dette. Og det må renses ut. Johannes skriver i samme brev:
«Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.»
(Første Johannes brev, 1, 7)
Blodet gjør altså en rensende gjerning. På samme måte som blodet i kroppen vår renser ut slaggstoffer som kroppen kvitter seg med, renser Jesu blod oss «for all synd». Etterfølgelsen er altså samtidig en renselsesprosess.
Og gjennom denne prosessen bygger vi også det kristne fellesskapet. Båndene mellom de som lever i en slik prosess, blir altså både etablert og styrket ved dette.
Etterfølgelse i kristendomshistorien
Historisk finnes det svært mange kristne forfattere som har skrevet nettopp om etterfølgelse. Det er så mange av disse at det gir mening å snakke om en «etterfølgelsestradisjon».
Gjennom ulike artikler ønsker vi å presentere slike historiske personer, og vise hvordan deres radikale livsvalg har gjort dem til forbilder og inspirasjon for kristne i generasjoner.
Vi starter imidlertid med det som er Skjulte Skatters eget utgangspunkt. Brødrene Smith, deres engasjement for Helliggjørelse som fikk utløp i etableringen av bladet «Skjulte Skatter» i 1912. Det kan du lese mer om i neste del av serien.