Troen på forlikelsen og forsoningen ved Jesu død på korset har vært en sterk trøst for kristne i århundrer. Kristne har til alle tider søkt sammen i fellesskap rundt dette budskapet, noe som har gitt mening og trøst i tilværelsen.
For mange kristne har også opplevelsen av åndsdåp, å oppleve et Guds nærvær ved en sterk åndelig, emosjonell erfaring vært viktig. For mange oppleves dette som et vendepunkt i deres kristne liv, og er en kilde til stor glede, ja nærmest eufori.
Men så kommer mandagen.
Du sitter i bilen, i kø på vei til jobb. Trafikken går tregt, og sjåføren foran deg følger ikke med og blir kuttet av. Frustrasjonen vokser, og før du vet ordet av det sitter du og banner.
Eller du scroller på telefonen på sosiale medier. Feeden din fylles av «ragebait» og du kjenner hvordan pulsen stiger og raseriet over verdens dumskap bygger seg opp. Før du vet ordet av det er du midt i en flom av utskjellinger av politikere, næringslivstopper og påvirkere. Gjerne i kommentarfeltet, under fullt navn.
Eller du forsvinner inn i innhold som kun er til mettelse for din egen egoisme og dine egne lyster. Du føler deg tom, skitten og uvel. Men du klarer ikke stoppe. Hjernens trang etter et nytt dopaminrush er umettelig.
Sånn kan vi fortsette. «Bad habits die hard», er det noe som heter.
Kanskje trøster vi oss med syndenes forlatelse. Vi liker å høre på kristen musikk hvor temaet ofte handler om vår egen utilstrekkelighet, og hvordan Jesus har sonet straffen for oss. Det gir oss trøst og gode følelser. Men det løser ikke det underliggende problemet, som i stille stunder fortsatt gnager i samvittigheten. Vi vil egentlig noe annet. Noe mer.
Og til tross for alle våre kristne kulturlag, som vi kanskje roser oss av i festtaler, og som vi, kanskje rent ubevisst, tenker gir oss grunn til å føle oss litt bedre enn andre. Så forblir den grunnleggende menneskenaturen den samme.
Hvorfor er det slik? Og hva kan vi gjøre med det?
Finnes det en nøkkel vi kanskje ikke har sett?
I Paulus brev til Romerne står det i kapittel 5, vers 10:
«For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt.«
Har du noen gang tenkt over hvorfor Paulus her bruker to ulike begreper? Beskriver han ikke egentlig to ulike fenomener?
Det ene knytter han til Jesu død. Det kaller han forsoning, eller forlikelse.
Det andre knytter han til Jesu liv. Og det kaller han frelse.
Og det er punkt to som er det vesentlige for oss her.
Hvis mennesket er fortapt på grunn av synden, og menneskets natur er gjennomtrengt av synd på grunn av dette, burde ikke frelsen og Åndsdåpen også føre til en kvalitativ endring hos den som kommer til troen?
Burde det ikke skje en radikal forandring, både i sinnsinnstilling og livsførsel?
Leser man beskrivelsene i Bibelen av hvordan de første kristne tok det, så skulle man absolutt tro det. Men likevel er realiteten at de fleste av oss fortsetter som før, selv om mange kanskje forsøker å bli en «litt bedre utgave av seg selv».
Kanskje er jeg ikke slave under grove ting, som utroskap, pornografi, alkohol eller narkotika. Men hva med begjæret etter anerkjennelse? Hva med trangen til å føle meg «litt bedre» enn «de andre»? Hva med misunnelse? Baktalelse? Grådighet? Kanskje ikke veldig synlig og grovt. Men under den polerte overflaten ulmer det.
Er det ikke noe langt mer radikalt enn en «litt bedre utgave av meg selv» jeg egentlig lengter etter?
Er ikke frelsen ved hans liv noe langt mer gjennomgripende?
Paulus skriver dette til menigheten i Korint:
«Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød.»
Videre skriver han:
«Så er da døden virksom i oss, men livet i dere.»
I Kristendommen er Jesu soningsdød på korset helt avgjørende. Jesus dør som et sonoffer for synden, «den rettferdige for urettferdige», og står opp igjen som vår frelser.
Men vi tror også at det i Jesu liv skjedde en «død» over den menneskenatur Jesus hadde påtatt seg. Forfatteren av Hebreerbrevet beskriver dette i kapittel 5, vers 7 – 9:
«Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham,«
Enda tydeligere i kapittel 2, vers 14:
«Da nå barna har del i kjøtt og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen,»
Og videre i vers 17 og 18:
Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder. For ved at han selv har lidd og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.
La oss gå tilbake til Paulus igjen. Her fra brevet til Filipperne:
«han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset.»
Denne døden var en gradvis prosess, noe som skjedde dag for dag, uke for uke, måned for måned, år for år. Gradvis, ved å «bære Jesus død med seg i sin egen kropp» hengav Paulus og de andre Apostlene, det syndige som var kommet inn ved fallet «i Jesu død».
Jesus som forløper
Men denne døden kalles «Jesu død» av Apostlene, fordi det var Jesus som innstiftet den. Jesus var altså den første som gjorde dette. Han som «på alle måter ble lik sine søsken». Han var altså ikke bare sonoffer.
Han var også forløper.
Peter var en av de som kjente Jesus best. Han skriver i sitt første brev:
«For til dette ble dere kalt,
fordi også Kristus led for dere,
og etterlot dere et eksempel,
for at dere skal følge i hans fotspor,»
Det er dette som er helliggjørelse. En prosess, hvor vi følger i Jesu spor.
Helliggjørelse er på sin side tett knyttet til etterfølgelse. Det er tema i neste artikkel i serien.